Detektiv Grubbe

Detektiv Grubbe gikk så nært folkene han forfulgte at de svettet seg våte på ryggen av kroppsvarmen hans. Han hadde unormalt høy kroppstemperatur, særlig med tanke at han var meget lav og meget tynn.

Foruten kroppstemperaturen, som gjorde ham til en vandrende stråleovn, hadde detektiv Grubbe en dyp bassrøst som ga enda mindre mening enn heten. Stemmen hans gikk så dypt at det menneskelige øre ikke kunne oppfatte hva han sa. Når man snakket med ham, hørte man ingenting. Man følte bare at luften og jorden vibrerte. Og man forsto at han sa noe, fordi barten hans, som lignet noe fra sluken på en dusj, blafret under nesen hans.

Han var en mann med mange talenter. Men han var besluttsom og god til å prioritere. Derfor jobbet han kun med det han elsket, som var å følge etter folk mot betaling.

Det hadde han gjort i nesten tjue år. Så han var blitt god til ikke å bli oppdaget. Hemmeligheten, skrev han i sin selvbiografi med tittelen "Forfølgelsesvanvidd", var å traske lydløst.

"Som barn oppdaget jeg at jeg kunne traske uten en lyd," skrev detektiv Grubbe, som alltid gikk med svømmeføtter for å komme seg ut av komfortsonen.