Høve, Estate, Wellington og Quite

I Gur var folkene merkevarer og ingenting annet. Slik har det vært i Gur siden midt på sekstitallet, da kommunestyret så seg lei på at folk var så like og bestemte seg for å handle. De reiste til London og Paris for å handle. Og mens de var der, var det de fikk ideen som skulle bli den kommunale merkevareforskriften av 1965. 

Forskriften ble lest opp på kirkebakken, for å vise en siste honnør til tradisjonen. Men som ordføreren passet på å si i sin tale til befolkningen, som stort sett besto av bønder og reodorfelgener: «Heretter er det farvel til tradisjonen» 

Folkene hadde ikke navn mer, sa ordføreren. Han ba hver enkelt gå hjem til høvelbenken og lage seg en logo. Den som ikke hadde et godkjent merkevarenavn og en godkjent logo innen to måneder, ville bli ilagt en straffeskatt på 20 prosent.

Slik hadde det seg at folk sluttet å hete Gunnleif Haldorsen, Aslaug Urvik, Heidun Dranes og Leif Gunnsteinsen, og i stedet bar navn som Høve, Estate, Wellington og Quite. 

De sluttet å gå i allminnelige klær. Klærne skulle samsvare med konseptene og designprofilen som kommunen hadde godkjent for merkevaren til den enkelte.

Nå var folkene i Gur stolte av tradisjonen som startet med merkevareforskriften av 1965. Takket være teknologiske fremskritt og kommunens ukommunale måte å forholde seg til utviklingen på, visste kommunen om svangerskap før den gravide selv visste om den. Dermed mottok uvitende svangre uoppfordret informasjon og verktøy for å starte merkevarebyggingen tidlig. 

Han så det med egne øyne da han besøkte Gur. De slapp ham inn på fødeavdelingen, hvor en en vordende mor fødet i tråd med sin merkevareidentitet, og babyen straks etter sin første vask ble iført sin egen merkevareidentitet. 

Den nye borgeren han fikk møte var Contech Esquire, med slagordet «Mer fremgang - mindre svinn».